A Tremendous Embarrassment
(eller som våre venner i Google Translate sier: En enorm forlegenhet)
Slik beskriver den meget kjente Bea Arthur filmatiseringen av den meget kjente musikalen Mame, fra 1974, som for øvrig ble Lucille Balls siste kinofilm. Lucille Ball skal ha uttalt at å lage denne filmen, var omtrent like morsomt som å se huset ditt brenne ned.
Auntie Mame: An Irreverent Escapade (1955) av Patrick Dennis, er en av de største underholdningsromanbestselgerne i USA i det forrige århundret. Auntie Mame ble satt opp som teaterstykke på Broadway i 1956 (og gikk til 1958). Forestillingen ble nominert til flere Tony-awards, og vant én. I 1958 ble teaterstykket filmatisert med flere av skuespillerne fra Broadway-versjonen i sentrale roller. Filmen fikk 6 Oscar-nominasjoner. Musikalen Mame så dagens lys på Broadway i 1966, og ble spilt mer enn 1500 ganger over en periode på 4 år, med legendariske Angela Lansbury i hovedrollen. Musikalen fikk 8 Tony-nominasjoner, og vant 3, blant annet vant tidligere siterte Bea Arthur, Tony for beste kvinnelige birolle.
Where did it all go wrong?
Tydeligvis da Lucille Ball ble foretrukket i tittelrollen framfor Angela Lansbury (sistnevnte vant Tony for beste kvinnelige hovedrolle i musikalen). Det kan hende at leserne av julebloggen nå har en opplevelse av at anmelderen (altså JuleAlf) har en forutinntatt holdning til denne musikalen, og det er helt riktig. Jeg hadde skyhøye forventninger om en ordentlig katastrofefilm. Forventningen ble ikke lavere etter å ha lest Time Magazines omtale der det blant annet heter:
The movie spans about 20 years, and seems that long in running time … Miss Ball has been molded over the years into some sort of national monument, and she performs like one too. Her grace, her timing, her vigor have all vanished.
I løpet av 20 år er det sannsynligvis en sånn ca 20 julefeiringer. Dette bærer ikke filmen sterkt preg av. Men, som jeg skrev på bloggen 28. november:
Det er ikke et krav om at julemusikalfilmen utelukkende behøver å ha et juletema. I den aktuelle musikalen behøver bare jul å ha en sentral rolle i en avgrenset del av handlingen.
I Mame har vi det legendariske nummeret – We Need a Little Christmas, som kvalifiserer musikalen til deltakelse i julemusikalanmeldelsene til julebloggeren. Det kan også nevnes at både Kelly Rowland og Pentatonix ga ut nye versjoner av denne sangen for ett år siden, som trøstejulesang i en pandemitid.
Musikalene vurderes etter følgende kategorier, etter 1-6 i hver kategori, og deretter gjennomsnittsscore (dvs at alle kategorier teller likt, akkurat som om alle karakterer teller likt hos Samordna opptak):
Nakkehårfaktor (er dette noe man kunne lyttet til i andre settinger?)
Julestemningsfaktor (det var det med gløgg og kneppkaker igjen)
Julebudskapsfaktor (vi kan her ta utgangspunkt i Jesaja 9:6, og spørre: Er et barn oss født? Er en sønn oss gitt? Er Herreveldet lagt på hans skulder? Har han fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste?)
Bjelleklangfaktor (burde være selvforklarende)
Glitter og glam (burde være selvforklarende)
Sovner fruen (evt gjestene) (burde være selvforklarende)
Dersom vi vurderer de ulike kategoriene i Mame, får vi følgende resultat:
| Nakkehårfaktor | 3 – Her er meningene svært delte. Noen liker musikken godt, mens andre undrer seg over hvor mange vers den ene sangen de synger i denne musikalen egentlig har |
| Julestemningsfaktor | 6 – I We Need a Little Christmas, våkner gløggtørsten og kneppkakesulten |
| Julebudskapsfaktor | 2 – Nesten fraværende |
| Bjelleklangfaktor | 1 – Fraværende |
| Glitter og glam | 1 – Veldig mye, men veldig feil |
| Sovner fruen (evt gjestene) | 5 – Fruen ville sovnet etter 67 min, hvis det ikke hadde vært for at hun skjønte at Bea Arthur ikke var transvestitt likevel |
Totalt gir dette en score på 18 poeng, som i snitt gir terningkast
⚂
Viser det seg at kalkunfilmen Mame ikke er en katastrofefilm likevel?
Det skal sies, at et enormt pluss for denne filmen, er at publikum får en grundig innføring i hva det vil si å gå på livets harde skole. For undertegnede var det mange brikker som falt på plass gjennom filmens skildringer av livets harde skole, eller «the School of Life», a very non-traditional school, som filmen omtaler den som. Nettopp det å få kjennskap til hva livets harde skole faktisk er, gjør opptil flere minutter av filmen severdig.