En lillejulaften med Glen Miller
Det trengtes kanskje, ettersom dagen begynte med tvil og anfektelse.
Som vanlig begynte jeg dagen med å lese ymse publikasjoner om det er noen viktige ting med denne dagen (her må det beklages til leserne at jeg i år ikke har vektlagt St. Nikolaus av Myra, St. Ambrosius av Milano, minnedagen for Jomfru Marias uplettede unnfangelse og Thomasmesse i tillegg til Lucia).
Aftenposten er opptatt av at dette er navnedagen til Sigurd og Sjur (gratulerer til alle som heter det), og det er jammen lokalavisen også. Når jeg konsulterer vår faste følgesvenn, det digitale oppslagsverket Wikipedia, lyser det mot meg at denne dagen ble kalt Tollesmesse på primstaven, etter den islandske helgen Thorlakr Thorhallson (Þorlákur Þórhallsson). Wikipedia skriver videre:
Hans minnedag er i dag 23. desember.
Her satte julebloggeren morgenjulekaffen i vranghalsen. Vel nok var det slik at islendingen var så stolte av å ha fått en helgen (eventuelt kåret en helgen, det var tross alt Alltinget som foretok helgenkåringen 20. juli 1198, men saliggjøringen ble ikke gjennomført av Paven før 14, januar 1984, da Thorlakr ble utropt til Islands vernehelgen), at både Thorlaks dødsdag 23. desember (1193) og hans translasjonsdag (20. juli 1198), ble markert som minnedager på Island, og selvfølgelig ligger Thorlakr nær det islandske julehjertet, når vi i Jarteiknabok (Jærtegnsboken), som ble lest opp på Thingvellir i 1199 får høre at:
Þorlákurs undre var ofte jordnære. Han ble populær blant de fattige fordi han kunne løse akutte økonomiske kriser, sette gjær i øl og vekke kyr opp fra de døde.
Julebloggeren har en hypotese om at en musikal om Thorlákr, ville vært den ultimate islandske julemusikalen.
Nok om det. Wikipediaartikkelen er en smertefull påminnelse om at Wikipedia er dugnadsarbeid, og at opplysningene som står i dette digitale oppslagsverket ikke er kvalitetssikret av verken en redaksjonell komite eller fagfolk. Når vi går til landets fremste helgenautoritet, Den katolske kirke i Norge, og deres nettsted katolsk.no, kan vi lese om Thorlákr at boken om hans jærtegn heter Jarteinabok og ikke Jarteiknabok. Vi får også vite at:
Thorláks minnedag 23. desember var avmerket på den norske primstaven, og ble gjerne kalt Tollesmesse («Tolles» eller «Tollos» er en forvanskning av navnet Thorlákr). Men ved Den katolske kirkes kalenderrevisjon i 1969, da man ønsket færrest mulig helgenfester i faste- og adventstiden, ble hans feiring flyttet til translasjonsdagen 20. juli.
Etter å gjennomgått ymse følelsesstadier utløst av wikipediansk omtrentlighet, er det fint å kunne roe seg ned med Glen Miller:
In the Mood, ble spilt inn i 1939, og toppet singellisten i Junaiten 13 uker i strekk i 1940. Versjonen over er hentet fra 1941, samme år som denne låten ble brukt i musikalfilmen Sun Valley Serenade, eller Høyfjellets sang, som filmen blir referert til på norsk. (I en parentes bør vi kort opplyse om at «Høyfjellets sang» ikke må forveksles med lyrikken til Fredrik Auke, som har skrevet en hyllest til høyfjellet, som det også har blitt satt musikk til. Selv om lyrikken kan minne om noe av innholdet i «Høyfjellets sang», er det dog visse elementer senere i teksten hvor man kan ane en ørliten disharmoni mellom Aukes høyfjellshyllest og Glen Miller-filmen. Vi tar likevel med åpningslinjene for illustrasjonens skyld:
Hører du fjellet kaller høyt over daler?
Alle skåler inni hytter og barer
Hørte du børseskudet smalt som i fjor?
Fra torvtak synger vi kor
Vi skal ikke begi oss inn på hvilke verseføtter og rimmønstre osv som Auke bruker i sin lyrikk, men vi ser noen likhetstrekk med «Høyfjellets sang» i tematikken: 1) Fjellet kaller. 2) Det skåles, 3) Børseskudd som smalt i fjor er ikke usannsynlig, men jeg klarte ikke å observere torvtak i «Høyfjellets sang»).
Glen Miller gjorde bare to filmer: Sun Valley Serenade (1941) og Orchestra Wives (1942), før han bare 40 år gammel forsvant over Den engelske kanal, 15. desember 1944. Lille julaften 2021, ble benyttet av julebloggeren til å se samtlige Glen Miller-filmer, men ettersom bare den første av disse har en julerelasjon, blir det bare denne filmen som omtales i dagens blogginnlegg.
Hva handler så Sun Valley Serenade om? Tross dagens wikipedianske skuffelse, forlater vi ikke tradisjonen og lar på nytt wikipedia snakke googletranslatiansk:
Ted Scott (John Payne) er en bandpianist hvis publisitetssjef bestemmer at for god presse skal bandet adoptere en utenlandsk flyktning. Bandet drar til Ellis Island for å møte jenta og oppdager snart at flyktningen ikke er et 10 år gammelt barn, men en ung kvinne, Karen Benson (Sonja Henie). Overraskelsen kommer rett før bandet skal reise til Sun Valley, Idaho, for et julearrangement. Mens han er i skibakken, faller Ted snart for Karens oppfinnsomme plan for å vinne hjertet til den nye sponsoren hennes, til stor irritasjon for kjæresten hans, Vivian Dawn (Lynn Bari), en solist med bandet. Vivian slutter umiddelbart i bandet av sjalusi, og Karen iscenesetter et forseggjort isshow som en erstatning.
Her finner vi ikke bare jul. Vi finner jammen også Sonja Henie, tenkt det!
Mer om dette om litt. Først må vi unne oss denne filmens megahit. Den aller første singel som noensinne har fått en gullplate. 1,2 millioner solgte. Det morsomme er at denne sangen opprinnelig var b-siden til «I Know Why (And So Do You)», b-siden ble den store hiten, og Chattanooga Choo Choo er blant sangene som er inkludert i Grammy Hall of Fame. Er dette dog en julesang? Døm selv:
Et fantastisk shownummer er det uannsett. Kanskje spesielt delen med Dorothy Dandrigde (første afro-amerikanske kvinne som ble nominert til en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, tydeligvis ikke for denne filmen, ettersom Sonja Henie var den store stjernen) og den fantastiske dansingen til The Nicholas Brothers (hvis du ser «Orchestra Wives» er det en viss mulighet for at de dukker opp der også).
Men siden dette er en musikalfilm som foregår i julen med vår egen Sonja Henie i hovedrollen, må vi unne oss en liten snutt med vår egen stjerne. (Det kan nevnes at stuntkvinnen som er stand-in for Sonja Henie i skiscenene i filmen, heter Gretchen Fraser. Hun vant OL-gull i slalåm i St. Moritz 1948.)
Så. Flott show. Strålende storband-musikk. En rekke av det tidlige 1940-tallets store stjerner. Flott underholdning. Men hvor mye jul er det? La oss se på omtaleskjemaet:
|
Nakkehårfaktor |
6 – Filmen har store musikalske høydepunkt. |
|
Julestemningsfaktor |
1 – Høy kosefaktor, men ingen julestemning (ble litt som en av gåtene i Tre nøtter til Askepott, fornøyd med den). |
|
Julebudskapsfaktor |
1 – Selv om det er juleromantikk, er det dårlig med julebudskap. |
|
Bjelleklangfaktor |
5 – Her er det kanefart og bryllupsklokker |
|
Glitter og glam |
6 – Det holder med avslutningsisshowet på svart is i filmens finale. |
|
Sovner fruen ? |
5 – Kanskje nære på et par ganger. Heldigvis var filmen kort og inneholdt underholdende scener. Det gikk faktisk også bra med «Orchestra Wives» etterpå, men det er kanskje fordi denne filmen hadde en mer etisk brodd, som satte musikksuperstjernelivet under lupen, med de implikasjoner og fristelser dette livet kan føre med seg, og at det å være orkesterfrue på 40-tallet, er gjenkjennelig for dagens fotballfruer. Ikke at fruen føler at hun er i samme kategori som fotballfruer når hun er bloggerfrue (har hun sagt), men når man har et distansert forhold til hele den overflatiske «frue-kulturen», er det både interessant med et innblikk og samtidig gjør det ingenting med avsløringer av overflatekulturens tomhet. |
Dette ble ikke så ille. 24 poeng, og terningkast: