Julemusikal

Er Mrs. Santa Claus en slags Frustrerte Fruer på Nordpolen – film?

Det er velkjent at julebloggeren har jobbet lenge i fylkeskommunen. Gleden var derfor stor, da julebloggeren fant en julemusikalfilm fra det året han begynte å arbeide i fylkeskommunen. Onde tunger har hevdet at dette betyr at filmen er fra før Første Verdenskrig, og vel 15 minutter inn i filmen, kunne i alle fall spesialeffektene som er brukt i filmen tyde på at filmen kanskje ikke skulle vært lydfilm, og heller ikke fargefilm.

Selv om vi er i pandemiske koronatider, har julebloggeren i aften fått selskap av personer som ikke hører husstanden til. Dette har skjedd helt forskriftsmessig, ved at gjestene, som er fra samme husstand, har holdt minst én meter til hverandre gjennom helle besøket. Julebloggeren har sørget for å døyve sansene til de besøkende med både fyrstekake og fyrstekakeøl (av frykt for represalier, skal vi ikke nevne navn og produsent for sist nevnte fludium, men både verten og noen av gjestene kan varmt anbefale dette fludium som følgesvenn til fyrstekake).

Referansen til Første Verdenskrig, viser seg å ikke være helt på jordet. Det har seg nemlig slik at filmens handling (i den grad den har en handling), foregår i desember 1910. Greia er at fru Julenissen prøver å overbevise mannen sin, julenissen, til å ta en ny rute, men han er opptatt av julerushet og vil ikke lytte. Dette skaper en ekteskapelig krise, hvor fru Julenissen, bryter ut i sang, og synger om at hun ikke lenger vil stå i skyggen til sin mann, Julenissen. Hva gjør en misfornøyd fru Julenissen, jo, hun tar den store sleden ut selv, men (og dette er sikkert ikke en harselas med kvinnelige sjåfører, nei Gud forby!) blir tvunget til å lande i New York City. Her strander hun når et av reinsdyrene (Cupid) blir skadet. Som «fru Nord» flytter hun inn hos en familie med jødiske innvandrere, som ikke feirer jul. Hun blir venn med mange av de lokale barna og kvinnene, og blir involvert i politiske spørsmål fra perioden som førerkort for kvinner, barnearbeid og kvinners stemmerett.

Julenissen forstår ikke at fruen er borte, før Super Mario-alven lager kakao til julenissen. Super Mario-alven kan ikke lage kakao, og da forstår Julenissen at noen andre enn fruen har laget kakao. Forstår han at fru Julenissen har lagt ut på kjøretur, uten autorisert magiskreinsdyrsledesertifikat.

Så langt, er kanskje det beste med filmen, at den vant en Emmy for «Oustanding Hairstyling».

Jeg skal være så frekk at jeg stjeler en anmeldelse (via allvitende Google Translate) fra Kevin Matthews, som på originalspråket har titulert anmeldelsen sin: «For It Is Man’s Number»:

Gode Angela Lansbury, hun kan gjøre omtrent alt. Hun brukte mange år på å løse drap, selvfølgelig, i Murder, She Wrote , hun var en fantastisk bestemor i The Company Of Wolves og filmografien hennes er full av storhetsøyeblikk, som hennes tur i originalen The Manchurian Candidate . Og så har hun sin allsangende, allsangende Disney stående. Mrs. Santa Claus er kanskje ikke en Disney-film, men det føles absolutt som en. En dårlig en, altså.

Lansbury spiller den titulære karakteren, en kvinne som har stått bak og støttet mannen sin (spilt av Charles Durning) i mange år, og jobber like hardt for å gjøre julen til det den er uten å ha fått noen æren for det. Hun lengter etter å reise og ha et eventyr. Så hun gjør det. Ja, herr julenissen tar med seg reinen og drar ut på en egen liten tur. Dessverre har en av reinsdyrene litt problemer som gjør at fru julenissen kan bli nødt til å forlenge tiden hennes borte fra mannen min. Så lenge hun kan overleve Manhattan og komme tilbake før jul, vil alt fortsatt være i orden.

Satt på begynnelsen av 1900-tallet, er det ingenting her som gjør dette til en severdig visning for andre enn den mest lite krevende musikalske fansen. Ja, det er en musikal. Sangene til Jerry Herman etterlater imidlertid mye å være ønsket, jeg kan ikke komme på en som jeg faktisk likte og kan nå ikke huske noen av dem (noe som er en liten velsignelse). Det ville ikke vært fullt så ille hvis forfatterskapet til Mark Saltzman ga litt underholdning, men det gjør det ikke. Regissør Terry Hughes tar disse negative egenskapene og gjør dem på en eller annen måte verre, og befolker filmen med en rekke dårlige skuespillere og skuespillerinner.

Lansbury har det bra i hovedrollen, men hun har ikke den gnisten som hun en gang hadde, det er som om hun går gjennom bevegelsene. Oppførselen hennes er bare for kunstig, kanskje rett og slett for søt i disse mer kyniske tider til å bli trodd. Durning er ikke på skjermen så lenge, men han har det bra, det samme er Michael Jeter (som spiller en alv som heter Arvo). Det samme kan ikke sies om slike som Debra Wiseman, David Norona, Terrence Mann, Lynsey Bartilson og Bryan Murray, som alle spiller karakterene sine på en irriterende og amatøraktig måte som ville se dårlig ut selv i en spesielt billig episode av Dr. Who (nå nå, mange mennesker elsker Dr. Who i dag, men du kan fortsatt fortelle når det er den ene episoden som ikke fikk samme budsjett som de andre).

Til tross for at jeg hatet filmen, vil jeg si at noen av produksjonsverdiene var ok, og at det alltid er godt å se Lansbury i en rolle som ikke lar henne løse mord mens hun skrev bøker (gud, jeg pleide å hate det forestilling). Jeg har hørt fra andre mennesker som har likt dette, men jeg kan ærlig talt ikke finne ut hvordan tankene deres tillot det å skje. Se den hvis du vil, men ikke si at du ikke ble advart.

Er filmen virkelig så fascinerende dårlig? Selv med sin lykkelige slutt, der fru Julenissen får bli med sin mann på den årlige sledeturen, mens alle andre får hverandre til slutt? Kanskje det er et kvalitetsstempel at filmen er den første fjernsynsmusikalen siden Rodgers & Hammerstein sin Cinderella fra 1957. Is it the best Christmas of all?

Nakkehårfaktor

1 – En syngende Jessica Fletcher minner mer om Lucille Ball i Mame. Dessuten spilte Angela Lansbury hovedrollen i Mame på Broadway, og dessuten, dessuten synger de veldig mange vers av den samme sangen som blir sunget i Mame i denne musikalen også.

Julestemningsfaktor

1 – Vi kan vel si at dersom NRK og/eller TV2 hadde vist denne filmen på Julaften ca kl 1500 eller 1600, ville oppslutningen om julegudstjenester i de norske kirke økt betraktelig

Julebudskapsfaktor

1 – Svært materialistisk budskap. Fru Julenissen er ekstrem opptatt av å ha en stor og fancy garderobe etter at hun ender opp

Bjelleklangfaktor

1 – Her er kanskje den største skuffelsen med filmen. Når Mrs. Santa Claus stjeler julenissens slede, hadde vi forventet oss store mengder dombjeller fra seletøyet til reinsdyrene, men neida. Mrs. Santa Claus setter reinsdyra på bås!

Glitter og glam

1 – Det er ikke til å komme forbi at det er litt glitter og glam i forbindelse med den voldsomme garderoben Mrs. Santa Claus pådrar seg. Dessuten glitrer julenissen litt når han synger om at han savner kona. Også er det nattklubbdansere med paljetter, da. Samtidig trekker barnearbeidere denne faktoren kraftig ned!

Sovner fruen og/eller gjestene?

2 – Filmen fremkalte primitive hatfølelser hos gjestene. Ingen sovnet, men vi måtte kjøre store deler av filmen enten på FastForward, eller med store kapittelhopp. Det innebar at vi klarte å kutte ned en film på 90 minutter til ca 37 minutter (det var i beste fall det vi klarte å få med oss).

Etter at vi har lagt godviljen til, fikk altså denne filmen 7 poeng til sammen.

Det gir terningkast:

              ⚀