En bieffekt av de siste dagers pandemitiltak fra regjeringen, er at julebloggeren plutselig klarte å finne en ny krybbespillfilm, subsidiært julespillfilm, å omtale, i tillegg til krybbespillet som ble framført av den samme gjengen som framførte Aretha Franklin-musikalfilmen Respect.

Kjært barn har mange navn. Derfor er det også mange navn på dette krybbespillet. På tysk omtales filmen som Der Weihnachsmuffel, og da blir selvfølgelig den norske tittelen: Hjelp, vi skal ha juleavslutning, mens danskene omtaler filmen som: Showtime ved juletid. Denne improviserte julemusikalfilmen heter da altså Nativity! på originalspråket, og i og med at dette begrepet er tydelig forklaret i et tidligere blogginnlegg skal vi ikke forklare det ytterligere i dette blogginnlegget. Det får klarse seg med forklaringen som allerede er gitt i forbindelse med julebloggfilmmusikalomtalen av Black Nativity. 

Nativity! (2009) er første film ut i Debbie Isitt sin legendariske julespillfilimtetralogi. Tetralogien har blitt komplettert med Nativity 2: Danger in the Manger (2012), Nativity 3: Dude, Where’s My Donkey? (2014), og Nativity Rocks! (2018). I tillegg til en bunnsolid Martin Freeman i hovedrollen, inneholder filmen horder av sjarmerende barn, flotte biroller av John Sessions (fred være med hans minne) og Alan Carr, for å nevne noen. 

Hva handler filmen om? Svaret på det, får vi på vanlig måte:

Paul Maddens er lærer ved St Bernadettes katolske barneskole i Coventry. Paul hadde en gang ambisjoner om å lykkes som skuespiller, produsent eller regissør. Hvert år konkurrerer St Bernadette’s med Oakmoor, en lokal protestantisk privatskole, for å se hvem som kan produsere det beste julespillet.

Paul hater jul fordi kjæresten hans på dramaskolen, Jennifer Lore, slo opp med ham ved juletider. Rektoren hans, Mrs Bevan, gir ham i oppgave å drive juleleken deres, og gir ham en ny lærerassistent ved navn Mr Poppy, som viser seg å være mer et barn enn elevene.

Pauls rival fra dramaskolen, Gordon Shakespeare, driver juleforestillingene på Oakmoor. Paul er fast bestemt på å ikke bli sett på som en fiasko, og lyver til Shakespeare om hvordan en Hollywood-produsent, Jennifer, vil gjøre produksjonen sin til en Hollywood-film (selv om han ikke har snakket med henne på fem år). Mr Poppy overhører dette og er så begeistret at han sprer historien til pressen. Paul opplever at løgnen hans er ute av kontroll, og alt han kan gjøre er å følge med på den mens medieoppmerksomheten øker og barna blir veldig begeistret.

Barna er ikke på langt nær så talentfulle som Oakmoor-elevene, og Paul har liten tillit til deres evner. Den entusiastiske Mr. Poppy hjelper ham og klassen med å skape en energisk, interessant fødsel som viser alle barnas unike (og ofte merkelige) talenter.

Paul prøver å kontakte Jennifer for å gjøre løgnen til virkelighet, og reiser til og med til Amerika for å overtale henne til å besøke. Det viser seg at hun bare er sekretær for en filmprodusent, og han kommer skuffet hjem.

Midt i kontinuerlig medieoppmerksomhet og ordførerens vennlige tilbud om å la stykket fremføres i de historiske ruinene av Coventry Cathedral, oppdager fru Bevans at Hollywood-historien var en løgn og avbryter stykket, og råder Paul til å begynne å lete etter en annen jobb og sparke Mr. Valmue i prosessen. Dette får Paul til å knipse på Mr Poppy om at alt går galt, men han kommer til fornuft når han møter den skuffede klassen sin og bestemmer seg for at showet må fortsette.

Stykket spilles ved katedralen for et publikum av barnas foreldre og familievenner. Produksjonen er utrolig bra, til overraskelse for alle involverte. Halvveis klatrer Gordon opp på scenen for å fortelle alle at det ikke er noen fra Hollywood der, og hele historien var en løgn. Heldigvis flyr et helikopter over og Mr. Poppy erklærer at det er Hollywood som ankommer; showet fortsetter, og Jennifer og hennes produsent dukker virkelig opp bakerst for å se på. Paul blir med dem og, fortsatt forelsket, kysser Jennifer. Stykket avsluttes med at alle, inkludert Gordon og fru Bevans (som har en forandring i hjertet), gjenforenes på scenen for å feire barnas suksess.

Rett og slett en nydelig film, med stort klassikerpotensiale. Filmen ble også til en scenemusikal i 2017 og luller Englands befolkning inn i julestemning hvert år.