Julemusikal

Skuffelse over julebloggen

Det har vært mange skuffede juleblogglesere som har har sendt julebloggleserbrev som ikke blir besvart. Spesielt gjelder julebloggleserbrevene i hovedsak all positiviteten som har rammet julebloggen så langt. De høye terningkastene sitter løst. Både når det gjelder bakverk og julemusikaler. Og dette på tross av at julebloggeren ikke liker musikaler. På toppen av det hele har den legendariske surpompen kaptein Haddock figurert både som kopp i flere bakverkbilder, men også in persona i Luciatoget, uten at dette har gjenspeilet seg i blogginnleggene. HVA ER DETTE FOR SLAGS HYKLERI? Skriver leserne. HAR IKKE JULEBLOGGEREN KONTAKT MED SIN INDRE KAPTEIN HADDOCK???!!!?????

Først må julebloggeren ile til å bekrefte at han ikke er videre begeistrer for noen form for musikkteater. Det finnes noen hederlige unntak. Vi nevner i fleng:

  • 1772 – Scalabrini (musikk), Wessel (libretto): Kierlighed uden Strømper (Et Sørgespil i Fem Opptog).

Eh. Ja. Det finnes kanskje ett hederlig unntak. 

Det skal ikke glemmes at det forekommer hyggelig og av og til, til og med virtuose musikalske innslag i musikkteater av alle slag. Mye av musikken er derimot kjedelige transportetapper, som andre akt i romantiske komedier. Det er også skrekkelig sjelden at handlingen i musikkteateret er i nærheten av nivået, historiefortellingsmessig, til de romantiske komediefilmene Hallmark, Netflix osv lager, og som det går både 13, 14 og 15 på dusinet av (her snakker vi ikke bare timer, men døgn av livet ditt du ikke får tilbake dersom du skal se romantiske Hallmark-komedier, som tilsvarer et dusin filmer med historiefortelling som er lik eller bedre gjennomsnittsbesvarelsen i en skrivekonkurranse for sjetteklassinger). Grei musikk + rotete og dårlig handling + stivt skuespilleri + i beste fall interessant regi (og når vi snakker om film, blir også klipping og lydredigering ikke uvesentlige momenter) = i aller beste fall ufrivillig hyggelig tidtrøyte. 

I en debatt for mange Herrens år siden, før Operaen ble bygget i Oslo, fremførte en av landets fremste følgere av Markedets evangelium, Christian Vennerød, sine argumenter mot finansiering og subsidiering av det nye Opera-bygget, som recitativer, bare for å understreke at han med sin rustne sangstemme ikke klarte å komme med bedre motargumenter når det gjaldt operahusbygging enn han klarte å fremføre med sin enerverende talestemme. Nå vet jeg ikke helt hvor jeg hadde tenkt å lande med akkurat det siste, men uansett. Opera, operette og musikal er UNDERHOLDNING. Det er moro for det brede lag av folket, med lettfattelig musikk og en håpløst lettfattelig handling som selv bikkja i huset klarer å følge med på. 

Her må jeg bare sette inn et lite musikalsk innslag for å få avreagert:

Men hvorfor har da julebloggen omtalt julemusikalene så hyggelig?

Etter 15 dager, er gjennomsnittsterningkastet «way beyond» Gauskurvenormalen, med 3,73.

Countrymusikkmusikaler har et gjennomsnittsterningkast på 4,5!

Barnemusikaler har et gjennomsnittsterningkast på 5!!

Er årsaken til all denne hyggeligheten at julebloggeren (av relativt uforklarllige grunner) er nygift? Har han blitt en tøffel?

Er julebloggeren overarbeidet gjennom å ha et turboprogram, der man dels skal skjøtte tre jobber parallelt, samt at man er opptatt med møter og fritidsaktiviteter hver ettermiddag og kveld? Gjør dette julebloggeren mer ettergivende?

Eller gjennomlever julebloggeren en midtlivskrise, som i tillegg til et relativt nylig giftermål innebærer, totalrenovering av bolig, ny bil, jobbskifte, lesing av lokalhistorie og en trang til å ville synge i mannskor?

For å få klarhet i dette, fikk julebloggeren seg til å legge fram de tre ulike alternativene for sin gode venn og forlover (hvis navn ikke skal nevnes), samt privatlærer i sosiale ferdigheter, under vår månedlige opplæringsøkt, der julebloggeren får individuell tilrettelagt opplæring i hvordan man skal oppføre seg når man er ute blant folk. Og heldigvis kom konklusjonen raskt: Julebloggeren gjennomgår en midtlivskrise. Det var godt å høre for min del. Spesielt hyggelig var det kanskje å få avklart at undertegnede ikke har blitt en tøffelhelt.

Dette har lettet en tung bør fra mine julebloggerskuldre, og nå kan jeg atter skride til verket. Vi må over til dagens julemusikal:

Virker ikke dette svært lovende? 90 minutter med en syngende Tori Spelling? La oss få det korte resymeet av filmen på vanlig måte (takk Wikipedia, takk Google Translate):

Holly er spent på å prøvespille for Snow Belles, en popgruppe med juletema grunnlagt av hennes avdøde mor. Imidlertid nekter hovedsangeren Marci Holly en sjanse til å prøvespille når hun dukker opp sent. Likevel går Holly på scenen og leverer en oppsiktsvekkende audition og blir opprørt når Marci passerer henne til fordel for Staci. Holly er deprimert over å ha blitt avvist, selv etter at søsteren hennes foreslår at hun starter sin egen gruppe.

Men snart begynner Holly å se fordelene ved ideen og bestemmer seg for å spørre sjefen for det lokale kjøpesenteret om hun kan opptre på den lokale julaftensfeiringen. Manageren bestemmer seg for å holde auditions og en konkurranse som et reklamestunt og samtykker i å slippe Hollys gruppe inn i showet. Holly rekrutterer en gruppe medarbeidere, inkludert bestevennen hennes, AJ, store og elskelige Larry, og den sjenerte HR-sjefen Bernie. De begynner øvelsene i selskapets lager. Etter den andre dagen med øving sier AJ til Holly at han synes de gjør det bra, men Holly mener de trenger noe mer.

Senere samme kveld sklir Holly av veien mens hun kjører hjem og krasjer inn i en snøbanke. Mens hun venter på en bergingsbil, søker hun ly i en taverna i nærheten og blir sjokkert over å oppdage at sjefen hennes, den normalt oppspente og målorienterte Nick, er en publikumsfavoritt på karaokescenen på grunn av sin energi og scenetilstedeværelse. Han synger sangen «Burning Love» og imponerer publikum. Holly spiller inn opptredenen hans og bruker den til å utpresse ham til å hjelpe henne med å gjøre gruppen til solid konkurranse om Snow Belles. Først forteller Nick den gruppen at han vil hjelpe, men ingen skal vite det, og at de ikke bør betrakte ham som medlem av gruppen også. Etter hvert begynner han å varme opp til gruppen og blir til og med med på å opptre under prøvene. Det er under en av de siste prøvene der Staci som gjemmer seg på lageret, filmer Mistle Tones med Nick som synger med. Kjemien mellom Nick og Holly er mer tydelig og tydelig at de er tiltrukket av hverandre. Etter øvelsen inviterer Holly Nick til å bli med dem for en drink på Dickens Tavern, hvor Holly først så Nick fremføre karaoke. I baren prøver AJ, Larry, Bernie og Holly å finne et navn til bandet. Når hun kommer hjem drar hun ut mistelteinen som hun hadde fjernet fra over Nicks kontordør og kommer på navnet Misteltonene.

Etter å ha sett en video av gruppens opptreden, begynner Marci å se Holly som en potensiell trussel og tilbyr henne en plass i Belles for å sikre at Mistle-Tones ikke vil konkurrere. Holly betror Nick at hun vurderer tilbudet og begynner å fortelle de andre på kontoret deres julefest. Nick avbryter henne imidlertid ved å synge «Winter Wonderland» og lede gruppen i en improvisert forestilling. Etterpå forteller Nick til Holly at Mistle-Tones er gruppen hennes og de trenger henne. Holly blir bare så rørt av det han sier. Hun ser opp på mistelteinen i hjørnet og kysser Nick for første gang. Hun sier da at bandet trenger hans hjelp. Han sier at han allerede hjelper dem, og kysser Holly igjen. Hun sier nei det hun mente er at den eneste måten Mistle-tonene kan vinne arrangementet på er hvis han synger med dem. Han sier at ingenting ville gjøre ham lykkeligere. Han skal synge med gruppen dagen etter. Men mens Nick ser på Holly sette seg inn i bilen hennes, mottar han en telefon fra en bedriftsleder som forteller ham at han har forfremmelsen og at de vil at han skal ta over den sørasiatiske divisjonen og at han skal sette seg på et fly den kvelden.

Neste kveld på audition observerer gruppen noen av de andre aktene som konkurrerer mens de venter på at Nick skal ankomme. Holly prøver å ringe Nick, men får bare telefonsvareren hans. Hun innser at han ikke blir med dem på scenen. Larry melder seg frivillig til å overta Nicks del, og de går på scenen uten ham. Forestillingen går bra, men er overrasket av ankomsten av Belles-midtopptredenen. Publikum ignorerer resten av Mistle-Tones ‘sang og Belles fortsetter å vinne audition. Holly blir fortvilet over tapet, men faren hennes minner henne om at moren hennes pleide å like å synge og at hun pleide å avslutte hvert show med å synge på scenen til Holly. Etter at faren hennes er ferdig med den lille samtalen deres, mottar Holly en telefon fra Nick. Han forteller henne at han har vært på et fly hele natten og at han er virkelig lei seg. Han forteller henne at han ble tilbudt forfremmelsen og at det var noe han alltid har ønsket seg. Hun ønsker ham alt godt, så legger hun på telefonen. Hun går inn i familierommet hvor faren og søsteren Grace ser på en video av moren sin som synger for Holly da Holly var tre år gammel.

Uken etter på julekveldsshowet ønsker Holly Belles en god jul. Hun blir i hele showet og drar så. På trappa ser hun en mor som snakker med datteren sin, noe som vekker minner fra tidene hun delte med sin egen mor. Når hun kommer til bunnen av trappen hører hun musikk og kan på avstand se AJ, Larry og Bernie. Hun lurer på hva de gjør. Når hun kommer nærmere blir hun begeistret over å se vennene sine, men når den provisoriske scenen snur ser hun Nick. Han begynner å synge «Baby Please Come Home», stopper deretter og går ned trappene mot Holly og ber henne synge med ham. Hun er sjokkert over at han er der. Hun sier nei til ham at hun ikke vil synge. Søsteren hennes Grace ber henne fortsette å synge. Når Nick ser henne nøle, spør han publikum om de vil høre Holly synge. Publikum jubler. Holly smiler halvhjertet og spør Nick hva han gjør der. Han fortsetter med å fortelle henne at han nektet forfremmelsen, og tenkte at det er noe han alltid har ønsket, men nå innser han at det han virkelig vil er Holly. Hun smiler og forteller ham at hun kommer til å «få ham til å jobbe for dette», og han sier at det er greit fordi han er en arbeidsnarkoman. Han ber henne om å synge med ham, og hun er enig, og duetter med Nick mens byen og Snow Belles nyter showet.

Er dette en julemusikal du ville orket å se selv. Vi kan hjelpe deg å forhåndsdømme med vårt beryktede omtaleskjema:

Nakkehårfaktor

1 – Syngende Tori Spelling (kanskje hun ikke synger så mye, men hun forsøker å bidra med koreografi. Beklager!!)

Julestemningsfaktor

1 – Se på den smørja over. Hvordan kan du komme i julestemning av noe slikt?

Julebudskapsfaktor

1 – Se forrige kategori. En skrekk og en pine fra ende til annen. Her handler det bare om å kunne synge måtelig i den lokale kirken. Hvor er julebudskapet i det? Her lukter det korrupsjon og klikkvesen lang vei, ikke inkludering og myke verdier. Vi får et nær plaster på såret-øyeblikk helt mot slutten. Men skal det virke, må man klare å sette plasteret på såret og ikke ved siden av.

Bjelleklangfaktor

2 – Det forekommer meg at dette ikke var helt fremmed for filmen, men det totalinntrykket filmen gir, medfører at bjelleklangen huskes like godt fra denne filmen, som vi alle husker Michael Collins fra den første måneferden. 

Glitter og glam

1 – Når den store såpeoperadatteren spiller i musikal, burde i alle fall dette vært på plass. Men man sitter igjen med en følelse av at ABC sitt budsjett for denne filmen var som budsjettet til en tidlig Wam og Vennerød-film.

Sovner fruen

6 – Nei. Hun koste seg!

Filmen får altså totalt 12 poeng, noe som gir terningkast:

                       ⚁