Sei meg, kan eg lese Vangsgutane på toget heim?

I år er det 36 år siden DeLillos kom med sitt legendariske debutalbum Suser avgårde. I et samfunn med et 12-tallssystem, ville dette kvalifisert til et rundt-år-jubileum (trende tylfter). Derfor er det kanskje ikke helt unaturlig at overskriften på dette innlegget er en homage til siste sang på side 1 av LP-platen. Dette innlegget skal imidlertid ikke handle om DeLillos, men om Vangsgutane og ikke minst forlaget som gir ut Vangsgutane, nemlig Fonna Forlag.

På selveste lokalhistoriewiki, kan vi lese følgende om Fonna Forlag:

“Fonna Forlag er et forlag som ble grunnlagt i 1933–1934 under navnet Nynorsk Vekeblad og hadde som formål å gi ut ukeblad og annen populærlitteratur på nynorsk. Da aksjekapitalen ble utvidet i 1940–1943 skiftet forlaget navn til dagens.

Bakgrunnen for etableringen var de trange økonomiske tidene for nynorskpressen på den tiden, hvor det ene bladet etter de andre måtte gå inn. Ved årsskiftet 1932/1933 måtte det siste bladet, By og Bygd gå inn etter 20 års utgivelse, med Arne Falk som redaktør siden 1921. Våren 1933 var det rådslagningsmøte blant målmenn i Oslo, i lokalene til Oslo fylkeslag av Noregs Ungdomslag.

I stedet for å se at det ene bladet etter det andre gikk inn, ble de enige om å samle ressursene om et nytt felles nynorsk ukeblad, og det ble satt ned et utvalg med Hans Aarnes, Aslak Torjusson og Torgeir Bjørnarå.

Forlaget har sin virksomhet i Oslo og holdt i mange tiår til i St. Olavs gate ved St. Olavs plass, men flyttet i 2009 til Underhaugsveien 9A.

Forlaget har også gitt ut tibindsleksikonet Norsk Allkunnebok (1949–66) og gir ut juleheftene Vangsgutane og Ingeniør Knut Berg på eventyr.” (https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Fonna_Forlag)

Dessverre har Fonna Forlag gått i samme grøfta som Egmont og Bladkompaniet, og har smurt sammen gamle historier uten julestemningsskapende innhald. Tar vi med den triste erfaringen fra Strand forlag, representert ved Børge Lunds Lunch, sitter vi fort med en følelse av at norsk forlagsbransje sliter med slapp vagusnerve (se det flotte klippet fra Lindmo her om samsvaret mellom slapp vagusnerve og laber julestemning: https://www.nrk.no/video/7b174ff6-79ad-4d8b-95fb-229c35ad32da ).

Det er trist å se at Vangsgutane handler om alt annet enn pepperkaker, julepynt, julemat, julesanger og ikke minst julefilmer. At vi innledningsvis kan lese om Ragnar Hovlands varme følelser for Hayley Mills (ja, hun fra The Parent Trap, den originale, ikke Lindsay Lohans bleke kopi, og det at Hayley Mills i fjor spilte i julefilmen Last Train to Christmas sammen med blant andre Michael Sheen [ja, han fra The Twilight Saga: New Moon] og Cary Elwes [ja, han fra The Princess Bride], gir ingen uttelling når det gjelder julefilmkriteriet i julestemningens bestanddeler. Det hjelper heller ikke at forlaget etter korrekturen har valgt å kalle Hayley Mills for Hayyley Mills), bidrar ikke til å skape noen julestemning.