Skjønner VG egentlig hva julestemning er?
Noen ganger lurer julebloggeren på om han er en sur, hvit, overvektig middelaldrende gubbe (skal ikke dra med livets harde skole i oppramsingen. Forhåpentligvis taler både rettskriving, setningsbygning og CapsLock-hyppighet for seg selv). Når jeg halvt i ørska denne lørdagsmorgenen og åpner NRK-appen for å se om noe har skjedd i løpet av natten og morgentimene, har NRK en lyspunktgreie med tittelen: HER ER SAKENE SOM FÅR DEG TIL Å SMILE!!! https://www.nrk.no/spesial/lyspunkt/ Vi skal ikke smile nå. Det er desember. Det er mørkt. Det skal være trist. Været skal være skiftende. Vi skal stresse for så å kunne smile når julefreden senker seg i det julen ringes inn mellom kl 1700 og 1800 på julaften. Vi skal ikke kaste vekk tiden på ting til pause og inspirasjon. Vi skal ikke se lyspunkter, lese positive nyheter, få det bedre og underholdes når vi skal stresse til jul for å kunne lage digg mat (som NRK kaller det). Har du tid til å trene, lære noe nytt, være ute i naturen og henge med venner i desember, da er du en unnasluntrer som forsømmer dine plikter.
Tenk for eksempel hvis julebloggen skulle lage en såkalt gladsak om det meget kjente bandet The Comet Is Coming (bare tenkt på deres opptreden på Glastonbury i 2019!). Her blir helt sikkert nesten alle leserne forledet til å tro at et gladsakelement i denne sammenhengen er at Danalogue, Betamax og King Shabaka har oppkalt jazz-funk-elektronika-psykedelisk rock (mv) orkesteret sitt etter en Mummi-fortelling av Tove Jansson. Det stemmer ikke!!! Orkesteret er oppkalt etter en episode av et BBC-program. De mer jazzbevandrede av leserne tenker kanskje at The Comet Is Coming er tungt influert av vårt eget galaktiske jazzorkester: Dr. Kay and his Interstellar Tone Scientists. Det kan godt være, det vet jeg ingenting om, men jeg kan likevel ikke skrive om det som en gladsak!!!!! Den eneste gladsaken jeg kan tenke meg går an å skrive om The Comet Is Coming, er at noen husker Betamax fra 1980-tallet. Selv om Sony tapte videobåndkampen med JVC, vekker Betamax likevel minner tilbake til en mer forutsigbar tid, da vinter var vinter, da vi hadde et klart fiendebilde og atomkrigfrykten var større enn den er nå. Det er jo også morsomt at Danalogue er den i orkesteret som spiller på instrumenter som trenger strøm for å virke, men det er ingen gladsak selv om det er morsomt. Og jeg kan love at denne avsporingen om The Comet Is Coming ikke vil bidra til at du trener, kommer deg ut i naturen, henger med venner (her må det iles til å si at du kanskje nettopp gjør det sistnevnte, hvis du fortsatt leser og innser hva du faktisk bruker tiden, og at det ikke på noen som helst måte er en gladsak) og du lærer i alle fall ikke noe nytt! Har du fått ny informasjon her, som du ikke har hørt før, er det garantert at du kommer til å glemme den, og da har du ikke lært noe. Denne skrivelsen kommer neppe til å influere din motivasjon for å begå handlinger og for hvilke handlinger du faktisk utfører og hvordan du utfører dem, kort sagt: Dette bidrar ikke til endring av atferd. Og nå forstår du som leser at det er bedre å vente på lyspunkter, positive nyheter, at du underholdes og at du skal få det bedre til etter at julen er ringt inn.
Greit. Før vi går videre bukker jeg under. Her har du to minutter og 14 sekunder med underholdning.
Etter denne skrekkelige starten på dagen, blir ikke tilværelsen bedre når man i dyp andektighet og kontemplasjon skal innta dagens første kaffeliter, konsumert porsjonsvis via en av julebloggerens mange Darth Vader- eller Hufsakopper, og man på kjøkkenbordet ser forsiden av et julehefter, der Ulrikke Brandstorp står frem som forlovet og hevder at hun «aldri har vært så lykkelig»! Her burde jeg latt fornuften råde, og i likhet med Kvekerne latt stillhetens kultur legger et tabubelagt teppe over forskjelligheten mellom meg og leserne (Egil Mardal Johannessens masteroppgave fra Teologisk fakultet ved UIO, med tittelen: ”..men hva kan du da selv si ?” Norske kvekeres religiøsitet i dag, sett i lys av deres livsfortellinger og den historiske konteksten, er relativt lesverdig. Skulle du ønske at du kunne få lyspunkter, lære noe nytt og kanskje sågar bli underholdt, går det an å leses den), men jeg under meg over forsideoverskriften. Har denne kvinnen aldri vært noe videre lykkelig? Er det slik at at hun har hatt lykkelighetserfaringer tidligere i livet som er på et lavere nivå enn et slags ultimat lykkelighetsnivå som hun nå befinner seg på etter å stå frem som forlovet? Det verste er at julebloggeren må lese hele stykket om Ulrikke Brandstorp for å se om det er noe julemusikk der. VGs hefte juletid inneholder pynt, mat og pepperkaker i store mengder, men hvordan er ståa når det gjelder julefilm og julesang? Også hvorfor alle disse gavene og all denne strikkingen, da? Og hvorfor er det å ikke gi gaver til folk en fin julegave, ettersom dette er et tips til fine julegaver på side 81? (Etter å ha lest hele listen på side 81, vet jeg i alle fall hva sjefen skal bli belemret med til jul).
Men tilbake til Ulrikke. Her refereres det til Eurovision Song Contest, musikaler og at hun har tenkt på julen siden mai fordi hun skal ut på juleturne. Dette gir ikke julesangjulestemning. Imidlertid var dette bare første tekstside av stykket, og heldigvis blir vi opplyst om at Ulrikke er «lykkeligere nå enn jeg noen gang har vært,» godt å vite. Resten av reportasjen er svært «hjemme hos»-preget. Det er helt i orden det, og vi skal ikke si noe negativt om Ulrikke. Tvert i mot får vi en følelse at hun ønsker å være et lyspunkt for folk i julestria, men det hjelper ikke på økt julestemning, når viktige bestanddeler av de objektive kriteriene for julestemning oversees og/eller undervurderes. På tross av dette, er faktisk VGs juletid helt på nivå med Peppa Gris og bedre enn Nemi når det gjelder å oppfylle objektive julestemningskriterier. Selv om det er med stor grad av surhet (for mye kaffe?), bitterhet (for mye kaffe?), avsmak, avsky og avmakt, er jeg nødt til å gi blekka følgende vurdering:
